Livet begynner å bli normalt i Norge igjen. Rosene har visnet og blitt fjernet, mange gode tanker begynner å bli glemt. Sakte men sikkert ser vi at vi som ikke er berørte nært av terror går inn i gamle tankebaner. Sakte men sikkert begynner ord om kjærlighet, ytringsfrihet og hevn svinne hen i hukommelsen vår. Igjen kan vi se at denne uforbeholdende kjærligheten forsvinne ut i intet. Er dette det vi vil? Vil vi gå tilbake til slik det var og igjen bygge oss opp til et kaldt og lite inkluderende samfunn?
Media fortsetter heksejakten, den internasjonale pressen har forsvunnet og vi kan ikke sole oss i glansen av vår tollerange samfunn. Vi puster lettet ut og kan endelig vise våre sanne ansikt med visshet om at vi vil bli husket som det elskede folket som tar vare på hverandre og står sammen i tykt og tynt, uansett hudfarge og religion. Det er slik vi framstod for hele verden, og verden var imponert. Jeg stod oppi dette og lurte, har vi forandret oss så mye? Er virkelig Norge et slikt samfunn? Fulle av empati og forståelse for hverandres meninger? Jeg kunne ikke huske at det hadde vært slik, men jeg håpet at det skulle bli sånn, at disse forferdelige hendelsene skulle endre oss til å bli slik vi fremstod og at dette igjen ikke bare skulle bli en massesuggesjon til ære for internasjonal presse og en motesak for å lette vår egen samvittighet. Jeg håpet at alle skulle få lov til å nyte av denne ytringsfriheten vi har i dette landet uten og blir mobbet og utstøtt fordi tankene og meninger som ikke er A4. Jeg håpet at terroren hadde lært oss at å utsøte mennesker, se ned på dem og håne deres tro og overbevisning bare avlet mer hat.
Jeg observerer, Scientolog kirken blir beskyldt for å utnytte situasjonen ved å ha en stand i Oslo etter tragedien. Ingen skriker ut at kirken, som de aller fleste nordmenn ikke benytter seg av og kritiserer, har utnyttet situasjonen i denne saken. Men de er godkjent av stat og regjering, dermed ingen reaksjon. Er det egentlig noen av dem som har utnyttet situasjonen? Jeg syns ikke det, de viser seg frem når noen er i sorg, vi trenger åndelig påfylling i slike hendelser, vi trenger troen på at det finnes noe mer enn bare mørket når alt en dag ender. Vi trenger mangfoldet av religioner, tro og håp for vi er et folk av mangfold. Noen vil velge det ene, noen vil velge det andre, poenget er bare at vi har en rett til å velge, og vi har rett til å forkynne det vi tror på. Vi har også rett til å velge og ikke tro. Vi er så heldige at vi har en mulighet til å velge selv.
Et par i Bergen gikk rundt og pratet med folk, forkynte sitt budskap. Det handlet om å brenne i helvete, en kommentar jeg leste var at disse burde bli hentet av politiet! Jasså, tenkte jeg! Vi er på`n igjen, er vi virkelig en stat som arresterer folk for å uttrykke det vi mener? Ytringsfriheten er bare et fint ord som får brukes av de som tenker rett. Er vi ikke sterke nok til å stå imot, vite om dette er sannhet uten å la oss trekkes inn i frykten som spres rundt oss? Har vi ikke nå skjønt at mennesker som forkynner, uansett hva de forkynner virkelig tror på det de sier, og dermed handler ut av instinkter. Er vi ikke et såpass sterkt og inkluderende samfunn at vi helt fint klarer at noen mennesker, også i denne tiden, får lov til å fortelle hva de tror på, viser sin frykt og at vi heller kan sende kjærlighet istedenfor hat og fordommer? Har vi lært?
Gjør ord inn til handlinger! Det betyr massiv endring, det betyr at neste gang noen er uenig med deg så skal du lytte, så skal du tenke, og så skal du kommuniserer. I ettertid skal du sende kjærlighet. Å sende kjærlighet betyr blant annet at du ikke skal dømme, kritiserer eller mobbe. Og du mobber når du henger noen ut for deres meninger, utseende, tro eller oppførsel. Kan du klarer å la vær å håne noen som ikke mener det samme som deg er du langt på vei til å lykkes i å være et menneske som bygger opp et inkluderende samfunn, og ikke bygger ned samhold og integrering.
Jeg har et håp for fremtiden, sett i lys av hendelser over hele verden, at vi faktisk denne gangen kan endre det vi ikke har klart i tusener av år. At vi kan klare å finne kjærlighet til hverandre istedenfor hat. Vi kan ikke like alle, uenigheter vil alltid oppstå, men vi kan oppføre oss så siviliserte som vi ønsker å tro vi er og respektere andre uansett hva de mener og tror. Da er vi på vei til et samfunn som har en plass for alle.
