Et stille nytt år

Jeg  er i stillhet for å luke ut alt jeg ikke lenger vil tenke. Jeg er i stillhet for å høre himmelens takknemelighet for alt jeg utretter. Jeg er i stillhet for å finne mitt sanne jeg, min kjærlighet, min drøm. Jeg ønsker ingen ting av deg eller meg selv, bare sannhetens stemme i stillheten.

Ut av stillheten kommer lidenskap. Lidenskapen til livet i alt jeg gjør. Jeg gir meg selv stillheten i lidenskapen, åpner dørene og titter inn. Åpner hjertet og lar meg selv være uten krav. Jeg møter deg i en av dørene, smiler og ønsker deg velkommen i mitt liv. Jeg er så takknemelig for at nettopp du kom, og alt du ønsker å lære meg, for da møter jeg meg selv litt dypere.

Jeg gir stillheten en sjanse til å lære meg det viktige i mitt liv, om det å være i flyten med det jeg er. Kanskje jeg er noe helt annet enn jeg tror? Stillheten og flyten vil vise vei. Inspirasjonene jeg får gir meg svar på hvor jeg skal gå, hva jeg skal gjøre og hvem jeg skal møte. Jeg møter alt i en takknemmelig hilsen til skaperen og hva den gir meg. Jeg er den jeg er i dag!

Takk for at jeg er meg, takk for at jeg er frisk, takk for at hver dag gir meg en mulighet til utvikling og være den jeg skal være nå. I min uperfekte perfekthet møter jeg det nye året som meg selv, helt naken og ingen forventinger til annet enn å være i min egen tjeneste. Jeg kjenner at skuldrene detter ned, jeg har tillat meg selv å leve lidenskapelig i alt jeg er uten å kreve mer enn jeg er.

Et velsignet nytt år uansett hvem du er og hva du måtte ønske!

 

Den beste julegaven

Det var lillejulaften for 6 år siden. Det var sent på kvelden og jeg så på alt jeg hadde å gjøre før julaften kunne komme. Jeg var syk og sliten, ja rett og slett utmattet. Jeg hadde vært syk et par år, men beit tennene sammen og fortsatte å jobbe, pusse opp hus og prøvde å være den perfekte husmor. Jeg var fortsatt gift, men selv jeg kunne på dette tidspunktet se at det ikke var lenge mitt ekteskap ville holde nå. Men huset skulle bli juleklart, koste hva det koste ville. Vi var nettopp ferdig med å sette inn nytt kjøkken og hele 1.etg måtte vaskes fra topp til tå og pyntes. Jeg følte at det var så vidt jeg kunne stå på beina, og visste at det ville bli nesten morgen før jeg var ferdig.

Våren før hadde jeg mistet min kjære mormor. Hun døde av kols og det var en forferdelig opplevelse for meg. Jeg satt ved hennes siden hele tiden frem til hun døde og da hun tok sin siste pust tenkte jeg med lettelse på at hun endelig fikk slippe. Jeg har alltid hatt et tett forhold til min mormor, vi ringte hverandre nesten hver dag og hun betydde så mye for meg gjennom hele oppveksten.  Den gang visste jeg ikke noe om åndeverdenen eller healing, annet enn at jeg var sikker på det var noe mer og at jeg et eller annet sted ville finne svaret. Høsten kom og jeg begynte og «lete» etter mormor. Det mest naturlige stedet var internett, jeg var redd for hva andre ville si så der var det i alle fall trygt. Jeg var inne på mange alternative sider, men jeg fant henne ikke der og gav opp. Samme høst begynte jeg å kjenne det strømme ut av hendene mine, en varme, en energi som var skremmende å sitte med alene. Men katten min fikk nyte fult av den og barna min litt. Jeg fortalte det ikke til noen.

Så var det denne lille julaften som skulle forandre alt. Jeg kan huske nøyaktig hvor jeg stod, jeg hadde nettopp sagt natta til min mann og stod i sofaen og vaska oppover veggen da jeg kjente en arm som strøyk meg over hodet og armen og så hørte jeg mormor sin stemme si «Det kommer til å gå bra Irmelin, det går bra» Jeg ble ikke redd, jeg ble ikke forskrekka, jeg ble bare så uendelig glad. Jeg var ikke gal, mormor var ikke borte og hun hadde funnet meg. Når jeg var på mitt aller verste viste hun seg for meg og gav meg støttende ord. Det gav meg en ekstra energi til å bli ferdig. For nå visste jeg at det lå noe godt og fantastisk foran meg, mormor var fortsatt her og hun viste meg mer kjærlighet enn hun noen gang hadde gjort.

Dette var begynnelsen på et helt nytt liv, alt gikk i en rasende fart og min mormor har vært med på hele reisen. Stått ved min side, trøstet, kommet med gode råd og støttende ord. Mormor er også usedvanlig kunnskapsrik og hjelper meg å løse de mest utfordrende sakene. Jeg føler meg enda tettere med mormor enn jeg gjorde mens hun levde og hun tar også vare på andre rundt meg. Tusen takk for denne kjærlighetsfulle gaven jeg fikk for 6 år siden!

Jeg ønsker dere alle en fredfylt jul. Ta vare på hverandre og husk at julen handler om kjærlighet, den største kjærligheten dere viser hverandre er å være til stede i nuet. Og et lite tips på tampen som jeg har lært meg de siste årene etter at jeg sluttet å stresse med at alt skulle være perfekt til Jul, skru ned lyset i huset, tenn telys og sett ut en bolle med grønnsåpevann om natta, det lukter godt om ikke annet J

Kjærlighetens mirakler

Kjærlighet mirakler

Jeg har skrevet mye om kjærlighet gjennom mange år og jeg er en slik person som kan skrive på meg en kjærlighetssorg. Jeg har ledd mye av meg selv når jeg har latt tårene renne over at jeg skriver om kjærlighet, og ikke minst om uppnåelig kjærlighet. Jeg har sluttet med det, det blir som å skrive på seg en bekymring og såpass vett har jeg fått gjennom årene at jeg behøver ikke ta sorger jeg strengt tatt ikke trenger. I alle fall når de i utganskpunktet ikke eksisterer ;-)

I dag har jeg ikke trengt å skrive for å være rørt over kjærligheten. Jeg har vært avventende til 21.12.12 , men har kjent en spenning i forbindelse med dagen. Ikke at jeg har trodd på dommedagsprofetiene, men om hvordan energiene ville være på denne dagen. Jeg har blitt positivt overrasket for energiene har bevret i hele dag. Fantastisk energi som har fått meg til å føle denne enorme kjærligheten inni meg, det føles nesten som jeg har vært forelsket og jeg må ha kjent litt ekstra etter om jeg virkelig har vært det, men dessverre, nei jeg har ikke det. Men dette har vært en fantastisk dag i kjærlighetens energier og jeg er ikke alene om å ha kjent det. Vi har vært mange.

Jeg har tenkt mye i dag på om hva grunnen har vært og tenker at det kollektive fokus på kjærlighet i dag har gjort denne kjærlighetsenergien ekstra sterk. Det er mange mennesker som har sendt ut kjærlige tanker og brydd seg om hverandre i dag. Det gjør noe med oss og jeg tenker at dette burde vi gjøre hver dag. Vi har en enorm påvirkningskraft med det vi tenker, og tenker vi på kjærlighet så blir det også mer kjærlighet. Og dagen i dag har bevist det.

Vi har hatt healingsirkel på Horten Alternative Senter i dag og det ble en perfekt avslutning på denne dagen. 15 personer i kjærlighetsenergier, så hadde vi i tillegg kollektive energier som påvirket oss. Det ble en sterk og perfekt sirkel i dag, masse klemmer og ikke minst en oppdagelsereise i energiene. Alle blir på virket av energier enten de vet det eller ikke. Vi har kjent på andres smerte i dag, kjent på andres og våre egne følelser, i tillegg jobbet med hvordan vi skal heale og legge fra oss andres følelser og smerte. Vi har også snakket om ego og at det er på tide å bare gjøre gode ting uten at hele verden behøver å vite det. En liten kjærlig tanke til smerten og kanskje den blir borte. I tillegg til å gi og få masse healing selvsagt.

Før sirkelen i dag fikk jeg en beskjed av mine guider om å lage små kort til alle som kom. På disse skulle det stå «jeg er kjærlighet» og limes på hjerter. Jeg lagde «tilfeldigvis» 15 stk og helt «tilfeldig» kom det 15 stk. Fantastisk med denne synkroniten, men det aller beste er meningen med disse kortene, en affirmasjon hvor mye kjærlighet vi alle er. For det er vi, enten vi er det ene eller andre, vi er alle kjærlighet og vi er like mye kjærlighet uansett om verden ser oss som ond eller god. Det finnes ikke noe ond eller god i kjærlighet, kjærlighet bare er og er den sterkeste kraften i oss. Kjærlighet er uforbeholdende og vakker, nøyaktig slik alle mennesker er.

Jeg er takknemmelig for å ha vært med på denne dagen og jeg er spent på morgendagen. For det er ikke tvil på at noe er i endring og jeg har stor tro på kjærligheten og at den vil dominere fremover. Jeg gleder meg til å være i energiene i morgen og alle dagene fremover. I mens så ønsker jeg dere alle en kjærlighetsfull helg fylt med alt du ønsker.

 

Seksuelle overgrep, min historie.

Øygard-saken har vakt mye oppstyr, det er skrevet mye og det synset en hel del. For min del kjenner jeg en seier på jentas vegne etter mye motgang og mangel på forståelse fra mange. Jeg har lest mye som har fått det til å hoppe i hjertet mitt, både fra presse og kommentarer på internett. Vi lever i rar verden hvor ting blir snudd på hodet, og forståelsen på hva et barn er og hva en maktperson kan gjøre er totalt fraværende for mange. Et barn er et barn, et misbrukt barn lever i en fryktbasert verden. Er du 13 år og blir kurtisert av en gammel mann har du svært lite å si fordi det ofte blir brukt hersketeknikker som er vanskelig for et barn å gjennomskue, selv en sunn voksen vil ha problemer med en slik overgriper. Ha det i minnet når dere dømmer.

Jeg ønsker å skrive litt om dette fordi jeg selv har opplevd overgrep og jeg ønsker å fortelle litt hva det gjør med et barn, hva det gjør med et barn som blir ungdom og senere voksen. Jeg kan ikke sitte på sidelinjen og holde munn lenger, selv om det betyr at jeg må utlevere meg selv. Jeg er ikke redd for å si jeg er seksuelt misbrukt fordi det ikke er en skam, det er et overgrep jeg ikke hadde noe skyld i og jeg vil at vi skal ha mer åpenhet om dette med tanke på å endre noe i samfunnet. Min historie er ikke unik dessverre, mange opplever det. Men jeg har gjort noe med det, selv om det tok meg nesten 30 år å komme over det.

Jeg var 6-7 år da overgrepene begynte, og det var ingen slektning, det var en mann i bygda jeg bodde i. Han var alkoholiker og han spredte rundt seg med godterier som vi barna ikke var vant med å få. Vi var mange barn der, så jeg var ikke alene om å bli misbrukt. Han brukte hersketeknikker med å skaffe seg favoritter, sa ting som lagde frykt i hodet på oss og satt barna opp mot hverandre. Jeg husker ingen detaljer, jeg husker følelser og jeg har noen bilder som er limt fast i hukommelsen min. Personlig syns jeg ikke det er nødvendig å huske alt, det er en grunn til at jeg har begravd det meste i underbevisstheten min. Men det som jeg syns er viktig og som jeg har fokusert på er hva slags mønster dette skap i meg? Og jeg har endelig forstått hvorfor jeg har vært som jeg har vært og hvorfor min selvtilitt har vært så lav og fortsatt vakler mye. Til tider har troen på meg selv vært så lav at jeg har vurdert å gjøre ende på livet. Heldigvis har jeg ikke gjort det, og det er lenge siden de tankene har vært i meg. Men mitt første ønske om å dø stod i dagboken min da jeg var syv år gammel, jeg gråter ennå når jeg leser det. Det er trist og vondt å vite at jeg som syv år ikke ønsket å leve lenger.

Som de fleste misbrukte barn så turde jeg ikke å fortelle det til foreldrene mine, isteden utagerte jeg med sinne. Jeg har vært mye sinna i mitt liv, og som ungdom ble jeg sett på som vanskelig og undomstiden ble tøff med nye overgrep som følge av det første. For grensene til et misbrukt barn blir helt utvisket, og jeg reagerte med frykt på tilnærmelser og en evig sirkel var i gang. I ungdomstiden stormer hormonene til både den ene og den andre, en sunn ungdom setter sine grenser, en skadet gjør det som hun/han tror er forventet. Frykten sitter i uten at vi vet det fordi minnene er lagt langt bort, men kroppen reagerer automatisk i frykt og etter hvordan overgriperen opererte. Derfor opplevede jeg det ene overgrepet etter det andre. Jeg traff min eksmann som veldig ung og det reddet meg fra mer overgrep, men så ble jeg skilt som 34 åring og alt kom opp igjen når jeg bevegde meg ut i et samfunn som har få grenser på hva som er rett og galt, og hvor jeg som et misbrukt barn ble fanget opp av mange menn totalt blottlagt for grenser.  Igjen opplevde jeg det som er på grensen til misbruk, i alle fall overgrep og siste gang jeg opplevede det var jeg 38 år. Det var 3 år etter jeg husket at jeg var blitt seksuelt misbrukt.

Så er spørsmålet; hvordan kan en voksen person som vet at hun har blitt seksuelt misbrukt forsette å la seg misbrukes? Jo, kroppen min hadde ikke lagt bort frykten og med dominante menn så reagerte jeg med frykt øyeblikkelig og når frykten tar tak så forsvinner all fornuft, jeg reagerte på impuls. Det er fryktelig å være i en slik situasjon fordi alt jeg ønsket var å bli elsket, jeg forstod ikke at jeg ønsket å elske meg selv og handlet i mønstrene mine selv om jeg var fullstendig klar over det. Selve overgrepene jeg var utsatt for som barn er ikke det værste som har skjedd meg, det vonde er hva det gjorde med meg i ettertid og hvor lang tid det tok for meg å få frykten ut av kroppen.

Jeg fikk barn som 28 åring, jeg var da fortsatt uviten om hva som hadde skjedd med meg som liten, men en liten tanke om det har jeg nok hatt et sted og jeg har vært veldig nøye med barna mine om å ha sine grenser. Jeg har vært direkte med dem siden de var 3 år, jeg har fortalt dem om at det ikke er lov for noen å ta dem på tissen, jeg har fortalt dem om at det er de som gjør det som kommer i fenglsel og jeg har fortalt dem at hvis noen kommer med en trussel på at jeg vil dø hvis de sladrer så vil det aldri skje. Jeg er sikker på at hvis barn lærer seg å sette grenser så vil de også ha en stor sjanse til å unngå det som jeg har oppleved og det mange andre har oppleved med meg. Et barn må lære for å forstå, da kan vi ikke være direkte nok. Og når jeg har fortalt dem disse tingene har de sagt ja og at det skal de huske, stilt noen spørsmål og gått videre til leken sin. Barn er fantastiske og tilstede, de tar til seg lærdom og ord for så å trekke på skuldrene og gå videre med sitt. Vi skader dem med hemmeligheter, vi skader ikke med direkte tale. Jeg har ikke fortalt dem om mine opplevelser før nylig, jeg har ikke følt at de har hatt behov for å vite, men jeg visste at dette skulle jeg fortelle andre om så da ville jeg at de også skulle vite hva som har skjedd med meg.

Jeg etterlyser åpenhet og jeg etterlyser respekt. Hvis du gjør seksuelle tilnærmelser til et menneske du nesten ikke kjenner så kan personen reagere i frykt på noe som du tror er hengivenhet. Hvis du tråkker over andres grenser fordi du selv er grenseløs er det med å skape disse mønstrene og gi næring til det. Du har et ansvar for hvordan du tilnærmer deg andre og du har et ansvar på å behandle andre med verdighet. Det er svært få mennsker som ønsker å få tilnærmelser av denne slag på første date og det bør det settes fokus på. Og vi bør snakke med våre barn om overgrep. Tallene på seksuelle overgrep er store og de må vi få ned. Det gjøres med åpenhet og lære barna våre å sette grenser. Og møter du et barn som ikke har grenser og det ikke er ditt, så fortell og lær. Barn er lærervillige og du har en større påvirkningskraft enn du tror. Gjør en forskjell.