Øygard-saken har vakt mye oppstyr, det er skrevet mye og det synset en
hel del. For min del kjenner jeg en seier på jentas vegne etter mye motgang og
mangel på forståelse fra mange. Jeg har lest mye som har fått det til å hoppe i
hjertet mitt, både fra presse og kommentarer på internett. Vi lever i rar
verden hvor ting blir snudd på hodet, og forståelsen på hva et barn er og hva
en maktperson kan gjøre er totalt fraværende for mange. Et barn er et barn, et
misbrukt barn lever i en fryktbasert verden. Er du 13 år og blir kurtisert av
en gammel mann har du svært lite å si fordi det ofte blir brukt hersketeknikker
som er vanskelig for et barn å gjennomskue, selv en sunn voksen vil ha
problemer med en slik overgriper. Ha det i minnet når dere dømmer.
Jeg ønsker å skrive litt om dette fordi jeg selv har opplevd overgrep
og jeg ønsker å fortelle litt hva det gjør med et barn, hva det gjør med et
barn som blir ungdom og senere voksen. Jeg kan ikke sitte på sidelinjen og
holde munn lenger, selv om det betyr at jeg må utlevere meg selv. Jeg er ikke
redd for å si jeg er seksuelt misbrukt fordi det ikke er en skam, det er et
overgrep jeg ikke hadde noe skyld i og jeg vil at vi skal ha mer åpenhet om
dette med tanke på å endre noe i samfunnet. Min historie er ikke unik dessverre,
mange opplever det. Men jeg har gjort noe med det, selv om det tok meg nesten
30 år å komme over det.
Jeg var 6-7 år da overgrepene begynte, og det var ingen slektning, det
var en mann i bygda jeg bodde i. Han var alkoholiker og han spredte rundt seg
med godterier som vi barna ikke var vant med å få. Vi var mange barn der, så
jeg var ikke alene om å bli misbrukt. Han brukte hersketeknikker med å skaffe
seg favoritter, sa ting som lagde frykt i hodet på oss og satt barna opp mot
hverandre. Jeg husker ingen detaljer, jeg husker følelser og jeg har noen
bilder som er limt fast i hukommelsen min. Personlig syns jeg ikke det er
nødvendig å huske alt, det er en grunn til at jeg har begravd det meste i
underbevisstheten min. Men det som jeg syns er viktig og som jeg har fokusert
på er hva slags mønster dette skap i meg? Og jeg har endelig forstått hvorfor
jeg har vært som jeg har vært og hvorfor min selvtilitt har vært så lav og fortsatt
vakler mye. Til tider har troen på meg selv vært så lav at jeg har vurdert å
gjøre ende på livet. Heldigvis har jeg ikke gjort det, og det er lenge siden de
tankene har vært i meg. Men mitt første ønske om å dø stod i dagboken min da
jeg var syv år gammel, jeg gråter ennå når jeg leser det. Det er trist og vondt
å vite at jeg som syv år ikke ønsket å leve lenger.
Som de fleste misbrukte barn så turde jeg ikke å fortelle det til
foreldrene mine, isteden utagerte jeg med sinne. Jeg har vært mye sinna i mitt
liv, og som ungdom ble jeg sett på som vanskelig og undomstiden ble tøff med
nye overgrep som følge av det første. For grensene til et misbrukt barn blir
helt utvisket, og jeg reagerte med frykt på tilnærmelser og en evig sirkel var
i gang. I ungdomstiden stormer hormonene til både den ene og den andre, en sunn
ungdom setter sine grenser, en skadet gjør det som hun/han tror er forventet.
Frykten sitter i uten at vi vet det fordi minnene er lagt langt bort, men
kroppen reagerer automatisk i frykt og etter hvordan overgriperen opererte.
Derfor opplevede jeg det ene overgrepet etter det andre. Jeg traff min eksmann
som veldig ung og det reddet meg fra mer overgrep, men så ble jeg skilt som 34
åring og alt kom opp igjen når jeg bevegde meg ut i et samfunn som har få grenser
på hva som er rett og galt, og hvor jeg som et misbrukt barn ble fanget opp av
mange menn totalt blottlagt for grenser.
Igjen opplevde jeg det som er på grensen til misbruk, i alle fall
overgrep og siste gang jeg opplevede det var jeg 38 år. Det var 3 år etter jeg
husket at jeg var blitt seksuelt misbrukt.
Så er spørsmålet; hvordan kan en voksen person som vet at hun har blitt
seksuelt misbrukt forsette å la seg misbrukes? Jo, kroppen min hadde ikke lagt
bort frykten og med dominante menn så reagerte jeg med frykt øyeblikkelig og
når frykten tar tak så forsvinner all fornuft, jeg reagerte på impuls. Det er
fryktelig å være i en slik situasjon fordi alt jeg ønsket var å bli elsket, jeg
forstod ikke at jeg ønsket å elske meg selv og handlet i mønstrene mine selv om
jeg var fullstendig klar over det. Selve overgrepene jeg var utsatt for som
barn er ikke det værste som har skjedd meg, det vonde er hva det gjorde med meg
i ettertid og hvor lang tid det tok for meg å få frykten ut av kroppen.
Jeg fikk barn som 28 åring, jeg var da fortsatt uviten om hva som hadde
skjedd med meg som liten, men en liten tanke om det har jeg nok hatt et sted og
jeg har vært veldig nøye med barna mine om å ha sine grenser. Jeg har vært
direkte med dem siden de var 3 år, jeg har fortalt dem om at det ikke er lov
for noen å ta dem på tissen, jeg har fortalt dem om at det er de som gjør det
som kommer i fenglsel og jeg har fortalt dem at hvis noen kommer med en trussel
på at jeg vil dø hvis de sladrer så vil det aldri skje. Jeg er sikker på at
hvis barn lærer seg å sette grenser så vil de også ha en stor sjanse til å
unngå det som jeg har oppleved og det mange andre har oppleved med meg. Et barn
må lære for å forstå, da kan vi ikke være direkte nok. Og når jeg har fortalt
dem disse tingene har de sagt ja og at det skal de huske, stilt noen spørsmål
og gått videre til leken sin. Barn er fantastiske og tilstede, de tar til seg
lærdom og ord for så å trekke på skuldrene og gå videre med sitt. Vi skader dem
med hemmeligheter, vi skader ikke med direkte tale. Jeg har ikke fortalt dem om
mine opplevelser før nylig, jeg har ikke følt at de har hatt behov for å vite,
men jeg visste at dette skulle jeg fortelle andre om så da ville jeg at de også
skulle vite hva som har skjedd med meg.
Jeg etterlyser åpenhet og jeg etterlyser respekt. Hvis du gjør
seksuelle tilnærmelser til et menneske du nesten ikke kjenner så kan personen
reagere i frykt på noe som du tror er hengivenhet. Hvis du tråkker over andres
grenser fordi du selv er grenseløs er det med å skape disse mønstrene og gi
næring til det. Du har et ansvar for hvordan du tilnærmer deg andre og du har
et ansvar på å behandle andre med verdighet. Det er svært få mennsker som
ønsker å få tilnærmelser av denne slag på første date og det bør det settes
fokus på. Og vi bør snakke med våre barn om overgrep. Tallene på seksuelle
overgrep er store og de må vi få ned. Det gjøres med åpenhet og lære barna våre
å sette grenser. Og møter du et barn som ikke har grenser og det ikke er ditt,
så fortell og lær. Barn er lærervillige og du har en større påvirkningskraft
enn du tror. Gjør en forskjell.
Bra skrevet!
SvarSlettTakk :-)
Slett