Da jeg var
syv år lærte jeg å skrive, så fort jeg kunne skrive noen få ord fant jeg frem
en bok som jeg skrev ned mine tanker, drømmer og følelser. Jeg har disse bøkene
fremdeles. Nesten hver eneste dag frem til jeg var 18 år skrev jeg, bøkene
fyller en hel koffert som jeg nå og da tar frem. Det er dokumentasjon på en hel
barndom og ungdomstid. Forelskelser, oppturer og nedturer. Ordene hjalp meg til
å leve. Så enkelt og greit. Det skrevne ord er for meg lidenskap og det er også
en sterk kontakt med det åndelige, en inspirerende kraft som skaper magi og
kjærlighet. Uten ord og denne kontakten dør jeg litt innvendig.
Jeg merket
det godt da jeg ble 18 og gikk inn i et 16 år lang forhold. Jeg sluttet å
skrive, samtidig så sluttet jeg å leve lidenskapelig. Jeg skjønte det ikke før
forholdet var over hva som hadde skjedd. Men litt etter jeg og min mann flyttet
fra hverandre så kom trangen til å skrive igjen, og med ordene kom lidenskapen
til livet som et fyrverkeri. Jeg levde livet til det ytterste, møtte mennesker
som gav meg masse å skrive om, som lokket frem kreativiteten og det åndelige
ble sterkere i meg. Drømmen var igjen å bli forfatter, noe jeg hadde drømt om
siden jeg var liten. Så skjedde så mange vonde ting på en gang og kreativiteten
døde litt etter litt. Jeg ble sittende og se på tastaturet og ble redd for å
skrive ned det jeg tenker og føler. Det å skrive er for meg så personlig, jeg
kan ikke skrive om noe som ikke har rørt hjertet mitt, og når hjertet opplever
å bli misbrukt gang på gang så hardner det litt etter litt. Dessverre ble det
slik for meg også. Muren tok bort kreativiteten og jeg lot frykten stoppet
kreativiteten. Det ble nok en gang min lærdom.
Farmor er
mitt store idol når det gjelder å skrive, hun skrev så vakkert og levende. Jeg
tror ikke hun klarte å skrive uten sitt hjerte. I dag så jeg farmor igjen, hun
har vært lenge borte nå, men så stod hun et stykke unna meg i lyset og smilte.
Jeg stod i mørket og lurte på når jeg tar steget ut og lytter til det hun sier.
Jeg vet at i det øyeblikket jeg velger å gå så snur livet mitt seg opp ned, er
det dette som skremmer meg? At ved å vekke lidenskapen så vil jeg automatisk gå
mot den veien jeg vet jeg skal gå? At livet som har blitt så A4, så veldig
ulikt meg, da vil endre seg til å få usynlige linjer?
Jeg har
omtrent 10 bøker jeg vil skrive, jeg har i alle fall 100 saker jeg ønsker å si
noe om. Det bobler inni meg og jeg kjenner at boblen er på vei til å sprekke.
Jeg river ned muren og håper at den stille tiden er over, og at jeg nå er blitt
så sterk at jeg ikke lar kritikk eller svik ta fra meg kreativiteten min. Jeg
tror det er på tide å gå inn i lyset og møte farmor igjen.
