Kreativitet gir lidenskap

Da jeg var syv år lærte jeg å skrive, så fort jeg kunne skrive noen få ord fant jeg frem en bok som jeg skrev ned mine tanker, drømmer og følelser. Jeg har disse bøkene fremdeles. Nesten hver eneste dag frem til jeg var 18 år skrev jeg, bøkene fyller en hel koffert som jeg nå og da tar frem. Det er dokumentasjon på en hel barndom og ungdomstid. Forelskelser, oppturer og nedturer. Ordene hjalp meg til å leve. Så enkelt og greit. Det skrevne ord er for meg lidenskap og det er også en sterk kontakt med det åndelige, en inspirerende kraft som skaper magi og kjærlighet. Uten ord og denne kontakten dør jeg litt innvendig.

Jeg merket det godt da jeg ble 18 og gikk inn i et 16 år lang forhold. Jeg sluttet å skrive, samtidig så sluttet jeg å leve lidenskapelig. Jeg skjønte det ikke før forholdet var over hva som hadde skjedd. Men litt etter jeg og min mann flyttet fra hverandre så kom trangen til å skrive igjen, og med ordene kom lidenskapen til livet som et fyrverkeri. Jeg levde livet til det ytterste, møtte mennesker som gav meg masse å skrive om, som lokket frem kreativiteten og det åndelige ble sterkere i meg. Drømmen var igjen å bli forfatter, noe jeg hadde drømt om siden jeg var liten. Så skjedde så mange vonde ting på en gang og kreativiteten døde litt etter litt. Jeg ble sittende og se på tastaturet og ble redd for å skrive ned det jeg tenker og føler. Det å skrive er for meg så personlig, jeg kan ikke skrive om noe som ikke har rørt hjertet mitt, og når hjertet opplever å bli misbrukt gang på gang så hardner det litt etter litt. Dessverre ble det slik for meg også. Muren tok bort kreativiteten og jeg lot frykten stoppet kreativiteten. Det ble nok en gang min lærdom.

Farmor er mitt store idol når det gjelder å skrive, hun skrev så vakkert og levende. Jeg tror ikke hun klarte å skrive uten sitt hjerte. I dag så jeg farmor igjen, hun har vært lenge borte nå, men så stod hun et stykke unna meg i lyset og smilte. Jeg stod i mørket og lurte på når jeg tar steget ut og lytter til det hun sier. Jeg vet at i det øyeblikket jeg velger å gå så snur livet mitt seg opp ned, er det dette som skremmer meg? At ved å vekke lidenskapen så vil jeg automatisk gå mot den veien jeg vet jeg skal gå? At livet som har blitt så A4, så veldig ulikt meg, da vil endre seg til å få usynlige linjer?

Jeg har omtrent 10 bøker jeg vil skrive, jeg har i alle fall 100 saker jeg ønsker å si noe om. Det bobler inni meg og jeg kjenner at boblen er på vei til å sprekke. Jeg river ned muren og håper at den stille tiden er over, og at jeg nå er blitt så sterk at jeg ikke lar kritikk eller svik ta fra meg kreativiteten min. Jeg tror det er på tide å gå inn i lyset og møte farmor igjen.