Er det farlig å leve, være syk og ta tak i følelser?

Ønsker du deg et liv uten sykdom, vonde punkter og helt uten følelsesmessige svingninger?

Mange viktige spørsmål og i bunn og grunn handler det om verdier og hva du tror på. Men en viss realisme i forventningene til livet tror jeg er sunt. Jeg tror det er en fin balanse mellom å ha det bra og samtidig takle livets utfordringer. Klarer jeg det så klarer jeg også å fungere normalt i mitt liv.

I dagens samfunn så blir vi opplærte til at det perfekte liv er å være friske, dette strekkes så langt at kampen etter å bli frisk gjør oss syke. Jeg tror vi har en usunn utvikling på helse, og jeg tenker at vi kommer langt med å takle sykdom fremfor å bekjempe den. De aller fleste har noe de sliter med, enten fysisk eller psykisk. Vi er aldri, eller veldig sjeldent i balanse, men det betyr ikke at vi ikke kan leve et lykkelig liv av den grunn.

Hvis vi hadde vært kun en kropp uten sjel så er sjansen for at vi hadde vært friske til enhver tid veldig stor, men vi er heldigvis ikke det og dermed så vil vi oppleve at kroppen vår forandrer seg og utvikler helseplager. Kroppen vår har en viss mengde energi, når denne er i balanse og får lov til å gjøre det den skal gjøre ville alle sykdommer blitt bekjempet i løpet av kort tid. Men som menneske har vi tanker, følelser og bekymringer, vi opplever traumer og vonde ting, til og med gode ting tar energi. Energiene vil bli flyttet og omdisponert og da blir det mindre energi igjen til at kroppen kan holde seg frisk. Så enkelt er det, og så utfordrende. Det handler ikke om å være perfekt på dette området heller, livet er en lang lære og det er her vi i dagens samfunn virkelig har mye å lære. Vi må disponere energien vår.

Men hva gjør vi i dag? Når vi blir syke kutter vi av alarmsystemet vårt med medisiner. En hodepine døyves av smertestillende, og det vet jeg alt om. For mange år siden tok jeg sterke smertestillende tabletter hver morgen for å forebygge hodepine. Dette gjorde jo at kroppen min måtte jobbe enda hardere for å holde seg frisk, for ikke bare måtte den jobbe med alle ubalansene i kroppen min, den måtte også bekjempe giften jeg fikk inn. Det var en evig vond sirkel og en dag sa jeg at nok var nok og stoppet, etter det har jeg nesten ikke tatt en smertestillende, og jeg har nesten ikke hatt en dag med hodepine heller. Men jeg lytter til kroppen min og når jeg kjenner at hode begynner å murre så spør jeg meg selv hvorfor. Jeg finner alltid et svar og gjør det nødvendige.

Det er langt i fra den enkleste veiene, men kanskje vi må slutte med å ta den enkleste veien? For når vi kutter av alarmsystemet kroppen så fint har så skaper vi kaos. Hvert eneste organ, muskel og blodcelle har en funksjon og de jobber sammen. Hele kroppen er et alarmsystem som skriker ut når noe er galt og vi kan ikke se isolert sett på en ting og glemme resten. Dette er noe som mangler i moderne medisin, og som vi må tenke mer over. Har du vondt i en muskel så forteller den om at noe annet er galt. Er vi deprimerte så forteller det oss også at det er noe som må rettes på, da hjelper det ikke å ta en lykkepille og tro vi har det bra, for det gjør vondt verre, selv om det der og da føles bedre.

Et liv uten svingninger i vår psyke er unormalt, for det betyr at vi ikke lever, at vi ikke tenker og ikke har følelser. Det samme gjelder helseplager, vi kan leve godt med mange sykdommer og vi kan ta tak i det ved å gå i oss selv, gi slipp på negative tanker og hendelser. Men når det har gått for langt, når sykdommene får overtaket er utfordringen større. Derfor tror jeg at i dag så er det viktig å ta tak i følelsene, hendelsene og tankene som kommer, løse opp, ikke stenge det ute. Det er ikke noe å gjøre med det vi har allerede gjort, men det er aldri for sent å gjøre en endring med det vi opplever i dag.

Jeg tenker at helse bør få et nytt perspektiv, vi bør tenke mer på hvordan vi kan leve best mulig ut fra vårt ståsted, ikke hvordan vi best mulig kan passe inn i en sunnhetsskala som langt i fra er reel i forhold til hvordan mennesket er skapt.

 

 

Kjærlighet

Kjærlighet. Jeg har opplevd kjærlighet, både på godt og vondt, men i bunnen av all kjærlighet ligger det noe godt. Lidenskap som gjør det vondt for å puste, et lite pust av hjertesorg som blander seg med blomstrende følelser av vår. Kjærligheten er en følelse som skriker om omsorg i kroppen. Det å gi seg selv kjærlighet gir mot til å møte kjærlighet fra andre. Takk for at jeg får blomstre.

Ord er mitt kjærlighetsspråk, jeg lar meg forføre av ord som treffer hjertet mitt og plutselig så møter jeg denne kjærlighet. Den treffer meg så hardt og brutalt at det nesten føles ut som at hjertet mitt skal briste. Myke ord som smyger seg inn under huden min og treffer hjertet. Små historier som gir næring til et helt liv, ord som er ekte og betyr noe. Fortellinger fra fortiden som gir følelser langt inn i hjertet. Takk for at jeg få muligheten til å være med på denne turen.

Du er så vakker! Du er så fin! Ordene spretter ut gjennom noen få tastetrykk og skaper bilder som er umulig å ta bort igjen. Jeg lukker øynene og sender tanker til disse ordene, energiene som flyter mellom oss og til slutt åpner et lukket hjerte. Kan du kjenne det? Jeg kjenner det sterkt i hele kroppen og jeg er så sensitiv. Huden min er vondt, den vil holde følelsene innenfor huden, men jeg har sagt at nok er nok. Jeg slipper følelsene mens huden min sørger. Jeg lar den sørge mens jeg står og ser på følelsene som bryter ut. Sorg. En dyp sorg over alt som har vært innestengt i så mange år. Takk for at jeg får se det vakre i det.

Får jeg lov? - Klart du får, sier stemmene dypt i meg og jeg faller sammen. Lar kjærligheten få en mulighet og tenker ikke konsekvenser. Jeg bare er,- la meg være den jeg er, visker jeg stille til meg selv og jeg lar meg få lov. Jeg kjenner at hele kroppen prøver og protestere, jeg smiler og tenker at det er for sent. Frøet er sådd og nå er det ingen vei tilbake og takk for det. Takk for at jeg få nok en gang oppleve dette vidunderlige livet som handler om kjærlighet.