Er det farlig å leve, være syk og ta tak i følelser?

Ønsker du deg et liv uten sykdom, vonde punkter og helt uten følelsesmessige svingninger?

Mange viktige spørsmål og i bunn og grunn handler det om verdier og hva du tror på. Men en viss realisme i forventningene til livet tror jeg er sunt. Jeg tror det er en fin balanse mellom å ha det bra og samtidig takle livets utfordringer. Klarer jeg det så klarer jeg også å fungere normalt i mitt liv.

I dagens samfunn så blir vi opplærte til at det perfekte liv er å være friske, dette strekkes så langt at kampen etter å bli frisk gjør oss syke. Jeg tror vi har en usunn utvikling på helse, og jeg tenker at vi kommer langt med å takle sykdom fremfor å bekjempe den. De aller fleste har noe de sliter med, enten fysisk eller psykisk. Vi er aldri, eller veldig sjeldent i balanse, men det betyr ikke at vi ikke kan leve et lykkelig liv av den grunn.

Hvis vi hadde vært kun en kropp uten sjel så er sjansen for at vi hadde vært friske til enhver tid veldig stor, men vi er heldigvis ikke det og dermed så vil vi oppleve at kroppen vår forandrer seg og utvikler helseplager. Kroppen vår har en viss mengde energi, når denne er i balanse og får lov til å gjøre det den skal gjøre ville alle sykdommer blitt bekjempet i løpet av kort tid. Men som menneske har vi tanker, følelser og bekymringer, vi opplever traumer og vonde ting, til og med gode ting tar energi. Energiene vil bli flyttet og omdisponert og da blir det mindre energi igjen til at kroppen kan holde seg frisk. Så enkelt er det, og så utfordrende. Det handler ikke om å være perfekt på dette området heller, livet er en lang lære og det er her vi i dagens samfunn virkelig har mye å lære. Vi må disponere energien vår.

Men hva gjør vi i dag? Når vi blir syke kutter vi av alarmsystemet vårt med medisiner. En hodepine døyves av smertestillende, og det vet jeg alt om. For mange år siden tok jeg sterke smertestillende tabletter hver morgen for å forebygge hodepine. Dette gjorde jo at kroppen min måtte jobbe enda hardere for å holde seg frisk, for ikke bare måtte den jobbe med alle ubalansene i kroppen min, den måtte også bekjempe giften jeg fikk inn. Det var en evig vond sirkel og en dag sa jeg at nok var nok og stoppet, etter det har jeg nesten ikke tatt en smertestillende, og jeg har nesten ikke hatt en dag med hodepine heller. Men jeg lytter til kroppen min og når jeg kjenner at hode begynner å murre så spør jeg meg selv hvorfor. Jeg finner alltid et svar og gjør det nødvendige.

Det er langt i fra den enkleste veiene, men kanskje vi må slutte med å ta den enkleste veien? For når vi kutter av alarmsystemet kroppen så fint har så skaper vi kaos. Hvert eneste organ, muskel og blodcelle har en funksjon og de jobber sammen. Hele kroppen er et alarmsystem som skriker ut når noe er galt og vi kan ikke se isolert sett på en ting og glemme resten. Dette er noe som mangler i moderne medisin, og som vi må tenke mer over. Har du vondt i en muskel så forteller den om at noe annet er galt. Er vi deprimerte så forteller det oss også at det er noe som må rettes på, da hjelper det ikke å ta en lykkepille og tro vi har det bra, for det gjør vondt verre, selv om det der og da føles bedre.

Et liv uten svingninger i vår psyke er unormalt, for det betyr at vi ikke lever, at vi ikke tenker og ikke har følelser. Det samme gjelder helseplager, vi kan leve godt med mange sykdommer og vi kan ta tak i det ved å gå i oss selv, gi slipp på negative tanker og hendelser. Men når det har gått for langt, når sykdommene får overtaket er utfordringen større. Derfor tror jeg at i dag så er det viktig å ta tak i følelsene, hendelsene og tankene som kommer, løse opp, ikke stenge det ute. Det er ikke noe å gjøre med det vi har allerede gjort, men det er aldri for sent å gjøre en endring med det vi opplever i dag.

Jeg tenker at helse bør få et nytt perspektiv, vi bør tenke mer på hvordan vi kan leve best mulig ut fra vårt ståsted, ikke hvordan vi best mulig kan passe inn i en sunnhetsskala som langt i fra er reel i forhold til hvordan mennesket er skapt.