Det finnes en sorg

Jeg har mistet mange personer som har stått meg nære, og etter som årene går blir det enklere i hverdagen. Så kommer høytidene, som den vi går inn i nå og da føles det sårt og vondt. Det er ikke å komme unna tror jeg. Det er et stort fokus på familielykke og da går det opp for meg at det er jo noen som savnes. Klart jeg savner dem hele tiden, men nå føles det ekstra vondt. Jeg føler meg veldig sårbar og noen ganger litt redd. Tårene er ikke langt unna og jeg er mer nærtagen enn vanlig.

Jeg husker min den siste julen med mormor, og jeg husker den første julen uten. Den første julen uten ble veldig bra da mormor kom tilbake til meg på lille julaften, trøstet meg og sa at alt ville bli bra. Jeg trodde henne fordi det var så ekte, jeg hørte stemmen hennes og jeg kjente at hun tok på meg. Der og da ble sorgen så mye enklere å takle og livet tok en ny vending og min livstro ble forsterket. Det finnes ingen død, vi bare endrer form. I dag har jeg så mange bevis at jeg er ikke i tvil og det er godt.

Det er nok av mennesker som prøver å endre mitt syn, splitte det opp i små biter og fortelle meg at det jeg tror og vet ikke er sant. Det er ok tenker jeg, men jeg er like sikker, det finnes ingen død, men det finnes en sorg som alltid vil være der, for de er ikke i menneskelig form lenger og kontakten er sporadisk, alt etter hvor åpen og hvor mye kontakt jeg vil ha. Jeg kan ikke klemme dem, men jeg kan kjenne kjærligheten og nærværet så sterkt rundt meg. Og jo mer innsikt jeg får i meg selv jo sterkere kan jeg kjenne denne kjærligheten. Det får meg til å ønske å kjenne meg selv mer, gå videre og utforske alt som er rundt meg. Det er min drivkraft.

Jeg husker min siste jul med farmor. Den siste julaften fikk vi sammen, hun var ikke våken, men lå fredelig i sengen på sykehjemmet. Jeg spilte Sølvguttene, leste for henne og bare holdt henne i hånden. Det var en spesiell julaften, det var bare meg og henne. Farmor og jeg har hatt mange stunder sammen alene, men i motsetning til hennes vante sprudlende personlighet var stillheten en sterk kontrast og jeg husker jeg ønsket at hun skulle dra, hun gjorde også det 3 dager etter. Den første julen uten farmor var enklere, for jeg visste hun var med oss hele tiden. Jeg kunne høre stemmen hennes, jeg kunne høre hun synge og jeg kjente kjærligheten hun har til oss alle som er igjen. Det er ikke alltid jeg kan sette fingeren på hva hun sier eller gjør, men en visshet inni meg er sikker, jeg enser det og tviler ikke. Andre ganger så er hun så klar at jeg føler hun står rett ved siden av meg i menneskelig kropp og snakker til meg med klar stemme. Det er sterk opplevelse, det gjør noe med meg og det føles godt.

Jeg mistet farfar for mange år siden. Min gode, snille og rare farfar, og hver gang jeg tenker på han ser jeg smilet hans og tårene presser på. Han hadde et strålende smil, og jeg elsket han så høyt. Jeg gjør fortsatt. Farfar elsket sko, og en dag jeg skulle på et kurs i Oslo dro jeg innom et kjøpesenter for å se på sko, jeg hadde ikke råd, men fant et par som var veldig billige. Det var rett før 17.mai og jeg prøvde å tenke fornuftig, hele tiden kjente jeg farfars nærvær som sa jeg skulle unne meg disse skoene. Jeg hørte ikke på han og kjørte videre. Da jeg kom på kurset i Oslo avsluttet vi med en kanalisering, og hvem andre enn min farfar kom igjennom? Selvfølgelig, og jeg fikk høre om skoene jeg ikke kjøpte. Han lagde mye morsomt også under denne kanaliseringen, han likte det. Han likte å få folk til å le, han gjør det fortsatt. Jeg kjenner han her jeg sitter nå og han sier til meg at jeg skal leve livet, være lykkelig og le mer. Jeg prøver, jeg virkelig prøver sier jeg til han og han vet at jeg noen ganger klarer det, og noen ganger ikke. Men han helt rett, jeg burde le mer, jeg burde være mer lykkelig. En dag kanskje jeg er der?

Om dagen går tankene mine sterkt til min avdøde fetter som var som en bror for meg, Christer. Jeg savner han, jeg skulle ønske han var her. Han var alt for ung da han døde, samtidig hadde han mer livserfaring enn de fleste får i et helt liv. Jeg kjenner han rundt meg og at han prøver å si noe, jeg må sette av tid i stillhet til han. For det er for mye støy rundt meg om dagen, jeg lager for mye støy. Da handler det om å sette seg ned i stillhet og bare lytte. Jeg vet mange tror det er tankene sine de lytter til, men lytt litt nøyere, kjenn på følelsene du får når du har disse tankene. Har du en følelse til tanken er det mest sannsynlig noen som snakker til deg og ikke tankene dine. Tro på det som sies, føl det og bare tillat deg å være i den tilstanden. Det gjør sorgen mye enklere å takle. Nærheten, vissheten og kjærligheten gjør livet enklere.

Ta vare på din egen sorg, dine egne følelser og tanker. Bruk tid i stillhet for din egen del. Vær glad selv om du har sorg, prøv å være lykkelig selv om sorgen er der. Det er i alle fall mine beskjeder fra mine kjære på andre siden og jeg tenker det er en god beskjed. Livet har alle lag av følelser, sorgen er en av dem, den er ikke farlig, men den kan være tung og vond. Men aller mest så får den oss til å føle oss levende, for en sorg gir oss ikke den minste tvil om at hjertet er levende.