Tanker om et nytt år

Nå nærmer julen seg med stormskritt og året er snart omme. Det er rart det, jeg husker alltid julen og romjulen, jeg husker nyttår. Jeg kan ikke si jeg husker like mye av alt som skjer og når det skjer resten av året. Kanskje fordi julen og begynnelsen på et nytt år får meg til å tenke så mye, det gir mulighet for blanke ark og gjøre alt så mye bedre enn i fjor. Men noe snudde i romjulen i fjor, mens alle snakket om hvor bra 2013 skulle bli så fikk jeg innblikk i noe som jeg ikke har fått før. Jeg SÅ livet mitt som det var og hvordan det skulle bli. Det var ikke noe rosenrødt bilde av meg med superlykkelige barn, penger som strømmet inne, en mann ved min siden og at alle var friske rundt meg. Jeg så kanskje for første gang forbi illusjonen av hva livet er og så realiteten. Livet er mer enn hva glansbildene av livet er, som menneske skapes vi av alt som skjer rundt oss og vi lærer av det som skjer. Det handler om hvordan vi håndterer en situasjon, ikke prøver å unngå den. Livet er! Verken mer eller mindre.

Før så skulle jeg så mye i det nye året, alt skulle være så perfekt. Jeg skulle være den mammaen som jeg leste om i blader, som sa alt det rette, satt ved kjøkkenbordet og guidet dem kjærlig gjennom leksene. Jeg skulle ikke kjefte, eller være et monster. Jeg skulle forstå mine barn til enhver tid. Takk og lov, den illusjonen er borte og jeg kan bare gjøre det bedre enn jeg har gjort. Lære av mine feil. For i 2013 har jeg vært urettferdig mot dem, jeg har mistet tålmodigheten, jeg har ropt, jeg har rivet meg i håret av frustrasjon og jeg har sagt ting jeg har angret på. Men jeg har også evnet å si unnskyld, jeg har pratet med dem, trøstet og vært der. Aller mest trøster jeg meg selv med at de ville ikke blitt mer lykkelige med en annen mor, de ville bare hatt en annen erfaring. Jeg har sterkt i minne klienter som har vært hos meg som forteller om en barndom hvor ingen følelser har vært vist, verken gode eller dårlige. Disse menneskene er ofte veldig ulykkelige og rastløse. Jeg tror det handler om at barna også lærer at livet ikke alltid er enkelt, at livet ikke alltid er en dans på roser, men vi kan lære dem at alle gjør feil, men at vi retter opp feilene våre, sier unnskyld og jobber for å endre dette til neste gang.

 

2013 har heller ikke gitt meg et år uten helseplager, jeg som var kommet så langt!! Jeg forstod jo livet så godt, og så kollapset jeg en gang ute på våren. Traff veggen med et smell og brukte måneder på å komme meg opp igjen. Jeg fikk en fantastisk soneterapeut som sparket meg i rompa og fortalte meg noen sannheter så jeg våknet opp. Min åndelige veileder var der og snakket alvor med meg, forklarte meg hvor jeg var på vei med livet mitt og at graven var et kort steg unna. Ja jeg våknet, jeg bråvåknet og fant meg et nytt mål i livet. Når jeg er 90 år skal jeg være det mennesket jeg ønsket, og hva det menneske er aner jeg ikke for jeg utvikler meg hver dag og jeg endrer meg. Jeg vet bare at når jeg er 90 så skal jeg kunne si, ja jeg er klok av erfaring og lærdom, enten om det er det ene eller det andre.

Min karriere fikk seg også en alvorlig knekk ved at jeg måtte legge ned senteret som var mitt hjertebarn. Var det mitt hjertebarn? La jeg hele min vilje og styrke og kjærlighet i dette? Det var en ny oppvåkning, jeg levde ikke min egen drøm, jeg levde samfunnets drøm. Skape noe, være noe, utrette noe. Jeg ønsker ikke det, jeg ønsker å være fri, jeg ønsker å skape noe unikt, som er meg. Jeg vil reise, oppleve og erfare. Møte mennesker som gir meg læring og forståelse. Ikke være bundet til å betale en høy husleie og være avhengig av andre. Så jeg stoppet og jeg jobbet først som nattvakt på et hotell og videre til å bli interiørkonsulent igjen. Noe jeg aldri skulle bli igjen, jeg hadde noen runder med stoltheten og ego mitt før jeg kunne godta valget mitt. Dette valget visste seg å være et av de bedre jeg har gjort. Jeg fikk mulighet til å puste, tenke og lære. Jeg lærer masse om kommunikasjon og enda mer om meg selv. Hvordan jeg reagerer i situasjoner, hvordan jeg håndterer mennesker og ikke minst at jeg faktisk er flink i jobben min. Det fikk meg også til å savne å behandle mennesker igjen og styrke nok til å tørre å si opp en trygg 100% stilling og satse på mitt hjertebarn healing igjen. Men denne gangen på en litt tryggere måte, jeg har beholdt litt av stillingen min og jeg har noen dager i uka til å jobbe med det jeg vil. Livets realiteter innhenter meg på mange sider av livet. Livet er slik.

Hvert år siden jeg ble født har vært en utfordring, men hvert år har også gitt meg mer enn jeg hadde drømt om. Livet gir meg ikke bare gleder, det gir meg også sorg. Jeg ønsker ikke leve i en illusjon om at alt i livet er bra, men jeg ønsker å gjøre enhver situasjon i livet til noe godt. Det var faktisk godt å møte veggen, få livet litt i perspektiv og gi meg selv rom til å vokse, bli rolig og trygg i meg selv. Det er en av de bedre lærdommene jeg har fått i livet.

Jeg har også fått mange vonde beskjeder om mine nære venner og familie. Kreft har vært gjennomgangstema og det er langt ifra slutt. Men jeg lærer mye av det, både om meg selv og andre. Det viser meg at jeg kan være der for mange og samtidig ta vare på meg selv. Det er så viktig i slike situasjoner. Jeg har lært meg å sette grenser også, enda sterkere enn før og min aller største lærdom dette året er kjærligheten jeg har til meg selv. Det er en vakker opplevelse. Når det skal sies så er jeg ikke helt i mål på det området, jeg har dager hvor jeg ser meg selv som en flott og god person, andre dager trykker jeg meg ned og ser på meg selv med nedstemt blikk og dømmer alt jeg kan. Det er også en del av livet, det går opp og ned, men det er viktig å hente seg inn igjen og det gjør jeg.

Poenget er at livet har alle nyanser og farger. Poenget er å følge sin egen drøm, sine egne ønsker og lære. Vi er alle perfekte slik vi er i dette øyeblikket, og i morgen så er du fortsatt perfekt i det du gjør og den du er. Jeg er perfekt selv om jeg ønsker å bli bedre på mange områder. Jeg er perfekt selv om jeg har masse å lære om meg selv og andre. For den dagen jeg ikke har mer og lære så er jeg faktisk ikke her på jorda mer, og det ønsker jeg jo i mange år til.

Jeg ønsker dere alle en god jul og et nytt år hvor dere får muligheten til å leve livet på godt og vondt. Jeg ønsker dere alle visdom og lære, og mest av alt ønsker jeg dere kjærlighet. Med kjærlighet så kommer vi så langt, mye lenger enn vi tror.

 

Det finnes en sorg

Jeg har mistet mange personer som har stått meg nære, og etter som årene går blir det enklere i hverdagen. Så kommer høytidene, som den vi går inn i nå og da føles det sårt og vondt. Det er ikke å komme unna tror jeg. Det er et stort fokus på familielykke og da går det opp for meg at det er jo noen som savnes. Klart jeg savner dem hele tiden, men nå føles det ekstra vondt. Jeg føler meg veldig sårbar og noen ganger litt redd. Tårene er ikke langt unna og jeg er mer nærtagen enn vanlig.

Jeg husker min den siste julen med mormor, og jeg husker den første julen uten. Den første julen uten ble veldig bra da mormor kom tilbake til meg på lille julaften, trøstet meg og sa at alt ville bli bra. Jeg trodde henne fordi det var så ekte, jeg hørte stemmen hennes og jeg kjente at hun tok på meg. Der og da ble sorgen så mye enklere å takle og livet tok en ny vending og min livstro ble forsterket. Det finnes ingen død, vi bare endrer form. I dag har jeg så mange bevis at jeg er ikke i tvil og det er godt.

Det er nok av mennesker som prøver å endre mitt syn, splitte det opp i små biter og fortelle meg at det jeg tror og vet ikke er sant. Det er ok tenker jeg, men jeg er like sikker, det finnes ingen død, men det finnes en sorg som alltid vil være der, for de er ikke i menneskelig form lenger og kontakten er sporadisk, alt etter hvor åpen og hvor mye kontakt jeg vil ha. Jeg kan ikke klemme dem, men jeg kan kjenne kjærligheten og nærværet så sterkt rundt meg. Og jo mer innsikt jeg får i meg selv jo sterkere kan jeg kjenne denne kjærligheten. Det får meg til å ønske å kjenne meg selv mer, gå videre og utforske alt som er rundt meg. Det er min drivkraft.

Jeg husker min siste jul med farmor. Den siste julaften fikk vi sammen, hun var ikke våken, men lå fredelig i sengen på sykehjemmet. Jeg spilte Sølvguttene, leste for henne og bare holdt henne i hånden. Det var en spesiell julaften, det var bare meg og henne. Farmor og jeg har hatt mange stunder sammen alene, men i motsetning til hennes vante sprudlende personlighet var stillheten en sterk kontrast og jeg husker jeg ønsket at hun skulle dra, hun gjorde også det 3 dager etter. Den første julen uten farmor var enklere, for jeg visste hun var med oss hele tiden. Jeg kunne høre stemmen hennes, jeg kunne høre hun synge og jeg kjente kjærligheten hun har til oss alle som er igjen. Det er ikke alltid jeg kan sette fingeren på hva hun sier eller gjør, men en visshet inni meg er sikker, jeg enser det og tviler ikke. Andre ganger så er hun så klar at jeg føler hun står rett ved siden av meg i menneskelig kropp og snakker til meg med klar stemme. Det er sterk opplevelse, det gjør noe med meg og det føles godt.

Jeg mistet farfar for mange år siden. Min gode, snille og rare farfar, og hver gang jeg tenker på han ser jeg smilet hans og tårene presser på. Han hadde et strålende smil, og jeg elsket han så høyt. Jeg gjør fortsatt. Farfar elsket sko, og en dag jeg skulle på et kurs i Oslo dro jeg innom et kjøpesenter for å se på sko, jeg hadde ikke råd, men fant et par som var veldig billige. Det var rett før 17.mai og jeg prøvde å tenke fornuftig, hele tiden kjente jeg farfars nærvær som sa jeg skulle unne meg disse skoene. Jeg hørte ikke på han og kjørte videre. Da jeg kom på kurset i Oslo avsluttet vi med en kanalisering, og hvem andre enn min farfar kom igjennom? Selvfølgelig, og jeg fikk høre om skoene jeg ikke kjøpte. Han lagde mye morsomt også under denne kanaliseringen, han likte det. Han likte å få folk til å le, han gjør det fortsatt. Jeg kjenner han her jeg sitter nå og han sier til meg at jeg skal leve livet, være lykkelig og le mer. Jeg prøver, jeg virkelig prøver sier jeg til han og han vet at jeg noen ganger klarer det, og noen ganger ikke. Men han helt rett, jeg burde le mer, jeg burde være mer lykkelig. En dag kanskje jeg er der?

Om dagen går tankene mine sterkt til min avdøde fetter som var som en bror for meg, Christer. Jeg savner han, jeg skulle ønske han var her. Han var alt for ung da han døde, samtidig hadde han mer livserfaring enn de fleste får i et helt liv. Jeg kjenner han rundt meg og at han prøver å si noe, jeg må sette av tid i stillhet til han. For det er for mye støy rundt meg om dagen, jeg lager for mye støy. Da handler det om å sette seg ned i stillhet og bare lytte. Jeg vet mange tror det er tankene sine de lytter til, men lytt litt nøyere, kjenn på følelsene du får når du har disse tankene. Har du en følelse til tanken er det mest sannsynlig noen som snakker til deg og ikke tankene dine. Tro på det som sies, føl det og bare tillat deg å være i den tilstanden. Det gjør sorgen mye enklere å takle. Nærheten, vissheten og kjærligheten gjør livet enklere.

Ta vare på din egen sorg, dine egne følelser og tanker. Bruk tid i stillhet for din egen del. Vær glad selv om du har sorg, prøv å være lykkelig selv om sorgen er der. Det er i alle fall mine beskjeder fra mine kjære på andre siden og jeg tenker det er en god beskjed. Livet har alle lag av følelser, sorgen er en av dem, den er ikke farlig, men den kan være tung og vond. Men aller mest så får den oss til å føle oss levende, for en sorg gir oss ikke den minste tvil om at hjertet er levende.