Tanker om et nytt år

Nå nærmer julen seg med stormskritt og året er snart omme. Det er rart det, jeg husker alltid julen og romjulen, jeg husker nyttår. Jeg kan ikke si jeg husker like mye av alt som skjer og når det skjer resten av året. Kanskje fordi julen og begynnelsen på et nytt år får meg til å tenke så mye, det gir mulighet for blanke ark og gjøre alt så mye bedre enn i fjor. Men noe snudde i romjulen i fjor, mens alle snakket om hvor bra 2013 skulle bli så fikk jeg innblikk i noe som jeg ikke har fått før. Jeg SÅ livet mitt som det var og hvordan det skulle bli. Det var ikke noe rosenrødt bilde av meg med superlykkelige barn, penger som strømmet inne, en mann ved min siden og at alle var friske rundt meg. Jeg så kanskje for første gang forbi illusjonen av hva livet er og så realiteten. Livet er mer enn hva glansbildene av livet er, som menneske skapes vi av alt som skjer rundt oss og vi lærer av det som skjer. Det handler om hvordan vi håndterer en situasjon, ikke prøver å unngå den. Livet er! Verken mer eller mindre.

Før så skulle jeg så mye i det nye året, alt skulle være så perfekt. Jeg skulle være den mammaen som jeg leste om i blader, som sa alt det rette, satt ved kjøkkenbordet og guidet dem kjærlig gjennom leksene. Jeg skulle ikke kjefte, eller være et monster. Jeg skulle forstå mine barn til enhver tid. Takk og lov, den illusjonen er borte og jeg kan bare gjøre det bedre enn jeg har gjort. Lære av mine feil. For i 2013 har jeg vært urettferdig mot dem, jeg har mistet tålmodigheten, jeg har ropt, jeg har rivet meg i håret av frustrasjon og jeg har sagt ting jeg har angret på. Men jeg har også evnet å si unnskyld, jeg har pratet med dem, trøstet og vært der. Aller mest trøster jeg meg selv med at de ville ikke blitt mer lykkelige med en annen mor, de ville bare hatt en annen erfaring. Jeg har sterkt i minne klienter som har vært hos meg som forteller om en barndom hvor ingen følelser har vært vist, verken gode eller dårlige. Disse menneskene er ofte veldig ulykkelige og rastløse. Jeg tror det handler om at barna også lærer at livet ikke alltid er enkelt, at livet ikke alltid er en dans på roser, men vi kan lære dem at alle gjør feil, men at vi retter opp feilene våre, sier unnskyld og jobber for å endre dette til neste gang.

 

2013 har heller ikke gitt meg et år uten helseplager, jeg som var kommet så langt!! Jeg forstod jo livet så godt, og så kollapset jeg en gang ute på våren. Traff veggen med et smell og brukte måneder på å komme meg opp igjen. Jeg fikk en fantastisk soneterapeut som sparket meg i rompa og fortalte meg noen sannheter så jeg våknet opp. Min åndelige veileder var der og snakket alvor med meg, forklarte meg hvor jeg var på vei med livet mitt og at graven var et kort steg unna. Ja jeg våknet, jeg bråvåknet og fant meg et nytt mål i livet. Når jeg er 90 år skal jeg være det mennesket jeg ønsket, og hva det menneske er aner jeg ikke for jeg utvikler meg hver dag og jeg endrer meg. Jeg vet bare at når jeg er 90 så skal jeg kunne si, ja jeg er klok av erfaring og lærdom, enten om det er det ene eller det andre.

Min karriere fikk seg også en alvorlig knekk ved at jeg måtte legge ned senteret som var mitt hjertebarn. Var det mitt hjertebarn? La jeg hele min vilje og styrke og kjærlighet i dette? Det var en ny oppvåkning, jeg levde ikke min egen drøm, jeg levde samfunnets drøm. Skape noe, være noe, utrette noe. Jeg ønsker ikke det, jeg ønsker å være fri, jeg ønsker å skape noe unikt, som er meg. Jeg vil reise, oppleve og erfare. Møte mennesker som gir meg læring og forståelse. Ikke være bundet til å betale en høy husleie og være avhengig av andre. Så jeg stoppet og jeg jobbet først som nattvakt på et hotell og videre til å bli interiørkonsulent igjen. Noe jeg aldri skulle bli igjen, jeg hadde noen runder med stoltheten og ego mitt før jeg kunne godta valget mitt. Dette valget visste seg å være et av de bedre jeg har gjort. Jeg fikk mulighet til å puste, tenke og lære. Jeg lærer masse om kommunikasjon og enda mer om meg selv. Hvordan jeg reagerer i situasjoner, hvordan jeg håndterer mennesker og ikke minst at jeg faktisk er flink i jobben min. Det fikk meg også til å savne å behandle mennesker igjen og styrke nok til å tørre å si opp en trygg 100% stilling og satse på mitt hjertebarn healing igjen. Men denne gangen på en litt tryggere måte, jeg har beholdt litt av stillingen min og jeg har noen dager i uka til å jobbe med det jeg vil. Livets realiteter innhenter meg på mange sider av livet. Livet er slik.

Hvert år siden jeg ble født har vært en utfordring, men hvert år har også gitt meg mer enn jeg hadde drømt om. Livet gir meg ikke bare gleder, det gir meg også sorg. Jeg ønsker ikke leve i en illusjon om at alt i livet er bra, men jeg ønsker å gjøre enhver situasjon i livet til noe godt. Det var faktisk godt å møte veggen, få livet litt i perspektiv og gi meg selv rom til å vokse, bli rolig og trygg i meg selv. Det er en av de bedre lærdommene jeg har fått i livet.

Jeg har også fått mange vonde beskjeder om mine nære venner og familie. Kreft har vært gjennomgangstema og det er langt ifra slutt. Men jeg lærer mye av det, både om meg selv og andre. Det viser meg at jeg kan være der for mange og samtidig ta vare på meg selv. Det er så viktig i slike situasjoner. Jeg har lært meg å sette grenser også, enda sterkere enn før og min aller største lærdom dette året er kjærligheten jeg har til meg selv. Det er en vakker opplevelse. Når det skal sies så er jeg ikke helt i mål på det området, jeg har dager hvor jeg ser meg selv som en flott og god person, andre dager trykker jeg meg ned og ser på meg selv med nedstemt blikk og dømmer alt jeg kan. Det er også en del av livet, det går opp og ned, men det er viktig å hente seg inn igjen og det gjør jeg.

Poenget er at livet har alle nyanser og farger. Poenget er å følge sin egen drøm, sine egne ønsker og lære. Vi er alle perfekte slik vi er i dette øyeblikket, og i morgen så er du fortsatt perfekt i det du gjør og den du er. Jeg er perfekt selv om jeg ønsker å bli bedre på mange områder. Jeg er perfekt selv om jeg har masse å lære om meg selv og andre. For den dagen jeg ikke har mer og lære så er jeg faktisk ikke her på jorda mer, og det ønsker jeg jo i mange år til.

Jeg ønsker dere alle en god jul og et nytt år hvor dere får muligheten til å leve livet på godt og vondt. Jeg ønsker dere alle visdom og lære, og mest av alt ønsker jeg dere kjærlighet. Med kjærlighet så kommer vi så langt, mye lenger enn vi tror.

 

Det finnes en sorg

Jeg har mistet mange personer som har stått meg nære, og etter som årene går blir det enklere i hverdagen. Så kommer høytidene, som den vi går inn i nå og da føles det sårt og vondt. Det er ikke å komme unna tror jeg. Det er et stort fokus på familielykke og da går det opp for meg at det er jo noen som savnes. Klart jeg savner dem hele tiden, men nå føles det ekstra vondt. Jeg føler meg veldig sårbar og noen ganger litt redd. Tårene er ikke langt unna og jeg er mer nærtagen enn vanlig.

Jeg husker min den siste julen med mormor, og jeg husker den første julen uten. Den første julen uten ble veldig bra da mormor kom tilbake til meg på lille julaften, trøstet meg og sa at alt ville bli bra. Jeg trodde henne fordi det var så ekte, jeg hørte stemmen hennes og jeg kjente at hun tok på meg. Der og da ble sorgen så mye enklere å takle og livet tok en ny vending og min livstro ble forsterket. Det finnes ingen død, vi bare endrer form. I dag har jeg så mange bevis at jeg er ikke i tvil og det er godt.

Det er nok av mennesker som prøver å endre mitt syn, splitte det opp i små biter og fortelle meg at det jeg tror og vet ikke er sant. Det er ok tenker jeg, men jeg er like sikker, det finnes ingen død, men det finnes en sorg som alltid vil være der, for de er ikke i menneskelig form lenger og kontakten er sporadisk, alt etter hvor åpen og hvor mye kontakt jeg vil ha. Jeg kan ikke klemme dem, men jeg kan kjenne kjærligheten og nærværet så sterkt rundt meg. Og jo mer innsikt jeg får i meg selv jo sterkere kan jeg kjenne denne kjærligheten. Det får meg til å ønske å kjenne meg selv mer, gå videre og utforske alt som er rundt meg. Det er min drivkraft.

Jeg husker min siste jul med farmor. Den siste julaften fikk vi sammen, hun var ikke våken, men lå fredelig i sengen på sykehjemmet. Jeg spilte Sølvguttene, leste for henne og bare holdt henne i hånden. Det var en spesiell julaften, det var bare meg og henne. Farmor og jeg har hatt mange stunder sammen alene, men i motsetning til hennes vante sprudlende personlighet var stillheten en sterk kontrast og jeg husker jeg ønsket at hun skulle dra, hun gjorde også det 3 dager etter. Den første julen uten farmor var enklere, for jeg visste hun var med oss hele tiden. Jeg kunne høre stemmen hennes, jeg kunne høre hun synge og jeg kjente kjærligheten hun har til oss alle som er igjen. Det er ikke alltid jeg kan sette fingeren på hva hun sier eller gjør, men en visshet inni meg er sikker, jeg enser det og tviler ikke. Andre ganger så er hun så klar at jeg føler hun står rett ved siden av meg i menneskelig kropp og snakker til meg med klar stemme. Det er sterk opplevelse, det gjør noe med meg og det føles godt.

Jeg mistet farfar for mange år siden. Min gode, snille og rare farfar, og hver gang jeg tenker på han ser jeg smilet hans og tårene presser på. Han hadde et strålende smil, og jeg elsket han så høyt. Jeg gjør fortsatt. Farfar elsket sko, og en dag jeg skulle på et kurs i Oslo dro jeg innom et kjøpesenter for å se på sko, jeg hadde ikke råd, men fant et par som var veldig billige. Det var rett før 17.mai og jeg prøvde å tenke fornuftig, hele tiden kjente jeg farfars nærvær som sa jeg skulle unne meg disse skoene. Jeg hørte ikke på han og kjørte videre. Da jeg kom på kurset i Oslo avsluttet vi med en kanalisering, og hvem andre enn min farfar kom igjennom? Selvfølgelig, og jeg fikk høre om skoene jeg ikke kjøpte. Han lagde mye morsomt også under denne kanaliseringen, han likte det. Han likte å få folk til å le, han gjør det fortsatt. Jeg kjenner han her jeg sitter nå og han sier til meg at jeg skal leve livet, være lykkelig og le mer. Jeg prøver, jeg virkelig prøver sier jeg til han og han vet at jeg noen ganger klarer det, og noen ganger ikke. Men han helt rett, jeg burde le mer, jeg burde være mer lykkelig. En dag kanskje jeg er der?

Om dagen går tankene mine sterkt til min avdøde fetter som var som en bror for meg, Christer. Jeg savner han, jeg skulle ønske han var her. Han var alt for ung da han døde, samtidig hadde han mer livserfaring enn de fleste får i et helt liv. Jeg kjenner han rundt meg og at han prøver å si noe, jeg må sette av tid i stillhet til han. For det er for mye støy rundt meg om dagen, jeg lager for mye støy. Da handler det om å sette seg ned i stillhet og bare lytte. Jeg vet mange tror det er tankene sine de lytter til, men lytt litt nøyere, kjenn på følelsene du får når du har disse tankene. Har du en følelse til tanken er det mest sannsynlig noen som snakker til deg og ikke tankene dine. Tro på det som sies, føl det og bare tillat deg å være i den tilstanden. Det gjør sorgen mye enklere å takle. Nærheten, vissheten og kjærligheten gjør livet enklere.

Ta vare på din egen sorg, dine egne følelser og tanker. Bruk tid i stillhet for din egen del. Vær glad selv om du har sorg, prøv å være lykkelig selv om sorgen er der. Det er i alle fall mine beskjeder fra mine kjære på andre siden og jeg tenker det er en god beskjed. Livet har alle lag av følelser, sorgen er en av dem, den er ikke farlig, men den kan være tung og vond. Men aller mest så får den oss til å føle oss levende, for en sorg gir oss ikke den minste tvil om at hjertet er levende.

 

Er det farlig å leve, være syk og ta tak i følelser?

Ønsker du deg et liv uten sykdom, vonde punkter og helt uten følelsesmessige svingninger?

Mange viktige spørsmål og i bunn og grunn handler det om verdier og hva du tror på. Men en viss realisme i forventningene til livet tror jeg er sunt. Jeg tror det er en fin balanse mellom å ha det bra og samtidig takle livets utfordringer. Klarer jeg det så klarer jeg også å fungere normalt i mitt liv.

I dagens samfunn så blir vi opplærte til at det perfekte liv er å være friske, dette strekkes så langt at kampen etter å bli frisk gjør oss syke. Jeg tror vi har en usunn utvikling på helse, og jeg tenker at vi kommer langt med å takle sykdom fremfor å bekjempe den. De aller fleste har noe de sliter med, enten fysisk eller psykisk. Vi er aldri, eller veldig sjeldent i balanse, men det betyr ikke at vi ikke kan leve et lykkelig liv av den grunn.

Hvis vi hadde vært kun en kropp uten sjel så er sjansen for at vi hadde vært friske til enhver tid veldig stor, men vi er heldigvis ikke det og dermed så vil vi oppleve at kroppen vår forandrer seg og utvikler helseplager. Kroppen vår har en viss mengde energi, når denne er i balanse og får lov til å gjøre det den skal gjøre ville alle sykdommer blitt bekjempet i løpet av kort tid. Men som menneske har vi tanker, følelser og bekymringer, vi opplever traumer og vonde ting, til og med gode ting tar energi. Energiene vil bli flyttet og omdisponert og da blir det mindre energi igjen til at kroppen kan holde seg frisk. Så enkelt er det, og så utfordrende. Det handler ikke om å være perfekt på dette området heller, livet er en lang lære og det er her vi i dagens samfunn virkelig har mye å lære. Vi må disponere energien vår.

Men hva gjør vi i dag? Når vi blir syke kutter vi av alarmsystemet vårt med medisiner. En hodepine døyves av smertestillende, og det vet jeg alt om. For mange år siden tok jeg sterke smertestillende tabletter hver morgen for å forebygge hodepine. Dette gjorde jo at kroppen min måtte jobbe enda hardere for å holde seg frisk, for ikke bare måtte den jobbe med alle ubalansene i kroppen min, den måtte også bekjempe giften jeg fikk inn. Det var en evig vond sirkel og en dag sa jeg at nok var nok og stoppet, etter det har jeg nesten ikke tatt en smertestillende, og jeg har nesten ikke hatt en dag med hodepine heller. Men jeg lytter til kroppen min og når jeg kjenner at hode begynner å murre så spør jeg meg selv hvorfor. Jeg finner alltid et svar og gjør det nødvendige.

Det er langt i fra den enkleste veiene, men kanskje vi må slutte med å ta den enkleste veien? For når vi kutter av alarmsystemet kroppen så fint har så skaper vi kaos. Hvert eneste organ, muskel og blodcelle har en funksjon og de jobber sammen. Hele kroppen er et alarmsystem som skriker ut når noe er galt og vi kan ikke se isolert sett på en ting og glemme resten. Dette er noe som mangler i moderne medisin, og som vi må tenke mer over. Har du vondt i en muskel så forteller den om at noe annet er galt. Er vi deprimerte så forteller det oss også at det er noe som må rettes på, da hjelper det ikke å ta en lykkepille og tro vi har det bra, for det gjør vondt verre, selv om det der og da føles bedre.

Et liv uten svingninger i vår psyke er unormalt, for det betyr at vi ikke lever, at vi ikke tenker og ikke har følelser. Det samme gjelder helseplager, vi kan leve godt med mange sykdommer og vi kan ta tak i det ved å gå i oss selv, gi slipp på negative tanker og hendelser. Men når det har gått for langt, når sykdommene får overtaket er utfordringen større. Derfor tror jeg at i dag så er det viktig å ta tak i følelsene, hendelsene og tankene som kommer, løse opp, ikke stenge det ute. Det er ikke noe å gjøre med det vi har allerede gjort, men det er aldri for sent å gjøre en endring med det vi opplever i dag.

Jeg tenker at helse bør få et nytt perspektiv, vi bør tenke mer på hvordan vi kan leve best mulig ut fra vårt ståsted, ikke hvordan vi best mulig kan passe inn i en sunnhetsskala som langt i fra er reel i forhold til hvordan mennesket er skapt.

 

 

Kjærlighet

Kjærlighet. Jeg har opplevd kjærlighet, både på godt og vondt, men i bunnen av all kjærlighet ligger det noe godt. Lidenskap som gjør det vondt for å puste, et lite pust av hjertesorg som blander seg med blomstrende følelser av vår. Kjærligheten er en følelse som skriker om omsorg i kroppen. Det å gi seg selv kjærlighet gir mot til å møte kjærlighet fra andre. Takk for at jeg får blomstre.

Ord er mitt kjærlighetsspråk, jeg lar meg forføre av ord som treffer hjertet mitt og plutselig så møter jeg denne kjærlighet. Den treffer meg så hardt og brutalt at det nesten føles ut som at hjertet mitt skal briste. Myke ord som smyger seg inn under huden min og treffer hjertet. Små historier som gir næring til et helt liv, ord som er ekte og betyr noe. Fortellinger fra fortiden som gir følelser langt inn i hjertet. Takk for at jeg få muligheten til å være med på denne turen.

Du er så vakker! Du er så fin! Ordene spretter ut gjennom noen få tastetrykk og skaper bilder som er umulig å ta bort igjen. Jeg lukker øynene og sender tanker til disse ordene, energiene som flyter mellom oss og til slutt åpner et lukket hjerte. Kan du kjenne det? Jeg kjenner det sterkt i hele kroppen og jeg er så sensitiv. Huden min er vondt, den vil holde følelsene innenfor huden, men jeg har sagt at nok er nok. Jeg slipper følelsene mens huden min sørger. Jeg lar den sørge mens jeg står og ser på følelsene som bryter ut. Sorg. En dyp sorg over alt som har vært innestengt i så mange år. Takk for at jeg får se det vakre i det.

Får jeg lov? - Klart du får, sier stemmene dypt i meg og jeg faller sammen. Lar kjærligheten få en mulighet og tenker ikke konsekvenser. Jeg bare er,- la meg være den jeg er, visker jeg stille til meg selv og jeg lar meg få lov. Jeg kjenner at hele kroppen prøver og protestere, jeg smiler og tenker at det er for sent. Frøet er sådd og nå er det ingen vei tilbake og takk for det. Takk for at jeg få nok en gang oppleve dette vidunderlige livet som handler om kjærlighet.

 

Vennskap

Vennskap, spiritualitet og utvikling, for meg så henger disse tre ordene sammen. Hadde det ikke vært for mine venner ville min utvikling på langt nær vært kommet dit den er i dag verken profesjonelt eller privat. Venner er for meg min utvalgte familie og sammen med mine barn er de det viktigste i mitt liv.

Det har ikke alltid vært på denne måten, jeg har hatt et trøblete forhold til mine venner som ung. Jeg har prøvd å forstå hvorfor det var slik, og har kanskje blitt litt klokere med årene og kanskje spesielt etter at jeg har fått ei jente selv som har kommet i den alderen hvor mine utfordringer med venner begynte. Frem til jeg var syv år kan jeg ikke huske at det var et problem, jeg hadde mine venner, vi var nå og da uvenner, men stort sett var de bare der. Jeg elsket å være alene, jeg kunne leke rundt i skogen en hel dag uten å prate med noen for så å leke med alle barna i gate når kvelden kom. Da jeg ble 10 år og flyttet til et nytt sted så ble alt så annerledes. Plutselig ble det så viktig å være best, finest og ha de rette vennene. Når jeg begynte på ungdomskolen ble det verre, to skoler skulle integreres til en, jeg følte meg bortkommet og jeg følte meg så liten. Jeg mistet så mye av meg selv og min identitet, den skulle jeg bruke mange år på å finne tilbake til.

Jeg har vært en mester til å legge all skyld på meg selv, ikke utvendig, men innvendig. Utallige timer har gått med til å fortelle meg selv hvor dum jeg er, hvor stygg jeg er, hvor slem jeg er og så videre. Jeg brukte svært få krefter til å forstå hvem mine venner var og hva deres utfordringer var. Derfor var det så lett å legge skylden på meg selv da noe skjedde. Jeg kjente overhode ikke meg selv, derfor kunne jeg jo heller ikke kjenne mine venner. I dag ser jeg annerledes på det, jeg har svært få barndomsvenner igjen, men jeg ser dem på en helt annen måte og jeg forstår hva som gjorde meg så forvirra. Det hjelper meg å forstå meg selv og jeg forstår hvorfor jeg har fått et slikt forhold til mine venner i dag.

Fra jeg var 20-30 år vil jeg si at jeg bare hadde en ordentlig venn, og vi er venner fortsatt. Vi snakket ikke mye sammen, vi åpnet oss ikke for hverandre, men vi hadde en felles trøst i den situasjonen vi var i. I ettertid har vi forstått at vår telepatiske kommunikasjon har vært mye større enn den muntlige kommunikasjonen. Vi ble venner siden våre ektemenn var det og har hatt mange turer sammen, sjelden pratet mye, og jeg åpnet meg aldri for hvordan jeg hadde det inni meg, trodde jeg. Vi hadde en episode for noen få år siden hvor vi forstod hva vi hadde gjort og hvor godt vi egentlig kommuniserte telepatisk. Vi jobbet sammen for den lokale fotballklubben i kiosken. Det var lange køer og vi skuffet de unna uten å si et ord til hverandre, om hverandre tok vi bestilling og betaling uten å fortelle hva noen skulle betale eller bestille. Den siste damen som jobbet sammen med oss stod og så på oss med store øyne, og det kan jeg forstå, for hvordan kunne jeg egentlig vite hva jeg skulle ta betalt for når jeg hadde stått opptatt med noen andre og ikke hørt hva som skjedde hos henne? Det åpnet mine øyne for fult for all den stille kommunikasjonen vi mennesker har mellom oss og hvorfor kommunikasjon er så utfordrende. Det er så mange lag, og den mest usynlige og utfordrende er den telepatiske. Vi gjør det alle sammen, vi gjør det bare ikke bevisst. Det var den stille kommunikasjonen som gjorde mine vennskap så vanskelig da jeg var ung. Jeg fikk med meg masse av hva de sa til meg telepatisk, de sa det aldri ansikt til ansikt. Klart jeg ble forvirret.

Da jeg var 30 år endret vennskapsbåndene dramatisk, jeg skjønte det ikke da, men jeg ser det nå at jeg begynte å forberede meg til å gå ut av mitt ekteskap og bytte det mot en ny og god erfaring innen kjærlighet, den vennskapelige kjærligheten som kan være like god og tilfredsstillende som kjærlighet mellom elskere og siden den gang har livet mitt blitt fylt med gode venner som vil meg vel og forstår meg. Jeg har blitt et nytt og bedre menneske i disse relasjonene. De har ikke vært uten drama og utfordringer, men livet handler ikke om det, livet handler om å leve, virkelig leve så jeg kjenner det langt inn i ryggmargen. Da trenger jeg en utfordring på godt og vondt og som utvikler meg som menneske. Da er det viktig å bevege seg over i den muntlige kommunikasjonen, men samtidig forstå at den telepatiske er en viktig del av livets lære. Telepatisk kommunikasjon er både ord og følelser, da blir det å kjenne seg selv godt den viktigste delen. Først da kan du forstå hvem og hva en annen person er.

I går følte jeg at jeg virkelig levde. Jeg var omgitt av venner fra morgen til kveld. Dagen var den perfekte oppskrift på et perfekt liv i mine øyne, den inneholdt kreativitet, sensitivitet, kjærlighet, kjenne på vanskelige følelser som oppstår når flere er sammen, den inneholdt latter, musikk, gråt, forståelse, empati, glede, lykke, nydelig mat, sorg, åpenhet, tilbaketrukkenhet, fornektelse…ja, så mye mer og alt puttet perfekt inn på en helt dag. Jeg tror dagen i går viste meg hva jeg ønsker i livet. Jeg ønsker først og fremst uforbeholden kjærlighet til meg selv og de rundt meg, jeg ønsker ærlighet, jeg ønsker latter og sang, jeg ønsker en dose melankolske dykk i sjelen min, healing, spirituell kjærlighet, forståelse for andre mennesker, kommunikasjon, humor, lidenskap, kreativitet, men kanskje aller mest så ønsker jeg mennesker som gir livet mitt mening og som lar meg være meg selv på godt og vondt og som kjærlig sier; Irmelin, se deg selv i speilet og fortell meg hva du ser! Som ikke lar meg være et offer, men som lar meg spille hovedrollen i mitt eget liv. For meg er dette vennskap og kjærlighet, og kjærlighet er den viktigste ingrediensen i mitt liv. Det får meg til å stå opp hver morgen og ha lyst til å ta fatt på dagens utfordringer.

Jeg ønsker dere alle en flott dag og håper at dagen i dag gir ny inspirasjon til å ta tak i de tingene i livet ditt som du ønsker. Lytt til din indre stemme som fører deg dit du skal i dag. Vær ydmyk for at du kanskje ikke ser hele bildet, men at den lille brikken du gjør i dag fører deg mot et større bilde om en liten stund.

 

 

Kreativitet gir lidenskap

Da jeg var syv år lærte jeg å skrive, så fort jeg kunne skrive noen få ord fant jeg frem en bok som jeg skrev ned mine tanker, drømmer og følelser. Jeg har disse bøkene fremdeles. Nesten hver eneste dag frem til jeg var 18 år skrev jeg, bøkene fyller en hel koffert som jeg nå og da tar frem. Det er dokumentasjon på en hel barndom og ungdomstid. Forelskelser, oppturer og nedturer. Ordene hjalp meg til å leve. Så enkelt og greit. Det skrevne ord er for meg lidenskap og det er også en sterk kontakt med det åndelige, en inspirerende kraft som skaper magi og kjærlighet. Uten ord og denne kontakten dør jeg litt innvendig.

Jeg merket det godt da jeg ble 18 og gikk inn i et 16 år lang forhold. Jeg sluttet å skrive, samtidig så sluttet jeg å leve lidenskapelig. Jeg skjønte det ikke før forholdet var over hva som hadde skjedd. Men litt etter jeg og min mann flyttet fra hverandre så kom trangen til å skrive igjen, og med ordene kom lidenskapen til livet som et fyrverkeri. Jeg levde livet til det ytterste, møtte mennesker som gav meg masse å skrive om, som lokket frem kreativiteten og det åndelige ble sterkere i meg. Drømmen var igjen å bli forfatter, noe jeg hadde drømt om siden jeg var liten. Så skjedde så mange vonde ting på en gang og kreativiteten døde litt etter litt. Jeg ble sittende og se på tastaturet og ble redd for å skrive ned det jeg tenker og føler. Det å skrive er for meg så personlig, jeg kan ikke skrive om noe som ikke har rørt hjertet mitt, og når hjertet opplever å bli misbrukt gang på gang så hardner det litt etter litt. Dessverre ble det slik for meg også. Muren tok bort kreativiteten og jeg lot frykten stoppet kreativiteten. Det ble nok en gang min lærdom.

Farmor er mitt store idol når det gjelder å skrive, hun skrev så vakkert og levende. Jeg tror ikke hun klarte å skrive uten sitt hjerte. I dag så jeg farmor igjen, hun har vært lenge borte nå, men så stod hun et stykke unna meg i lyset og smilte. Jeg stod i mørket og lurte på når jeg tar steget ut og lytter til det hun sier. Jeg vet at i det øyeblikket jeg velger å gå så snur livet mitt seg opp ned, er det dette som skremmer meg? At ved å vekke lidenskapen så vil jeg automatisk gå mot den veien jeg vet jeg skal gå? At livet som har blitt så A4, så veldig ulikt meg, da vil endre seg til å få usynlige linjer?

Jeg har omtrent 10 bøker jeg vil skrive, jeg har i alle fall 100 saker jeg ønsker å si noe om. Det bobler inni meg og jeg kjenner at boblen er på vei til å sprekke. Jeg river ned muren og håper at den stille tiden er over, og at jeg nå er blitt så sterk at jeg ikke lar kritikk eller svik ta fra meg kreativiteten min. Jeg tror det er på tide å gå inn i lyset og møte farmor igjen.

Hva hjelper for rygg, nakke og skulderproblemer?

Rygg, nakke og skulderproblemer er en stor utfordring i dagens samfunn. Mange går rundt med mange plager og unødvendige smerter, og mange vet ikke at det finnes alternativer til kiropraktor og fysioterapi. Det er mange alternativer, soneterapi og øreakupunktur er en behandling og det er denne jeg skal fokusere på siden det er dette jeg kan og driver med.

Jeg har jobbet som behandler i 6 år. Til å begynne med drev jeg «bare» med healing og allerede da så jeg at svært mange av de som slet med disse problemene hadde forskjellig beinlengde. Når jeg spør om hva deres behandlere eller lege sier til det så har ikke dette blitt vektlagt i forhold til resten av plagene og derfor blir symptomene bare behandlet, men årsaken forblir ubehandlet og derfor vil plagene komme igjen og bli verre for hver dag som går. Jeg kan ikke få sagt dette ofte nok; vi må slutte å behandle symptomene, vi må finne kjernen og starte behandlingen der.

Et vanlig senario er at hvis du har et stygt fall og får et slag i hoftepartiet så går du kanskje og er sår og øm noen dager eller uker. Etter en stund så føles alt bra igjen og du tenker ikke noe mer på det. Det går noen måneder, kanskje et år så kommer ryggproblemene, nakke og skulder kommer gjerne etter en stund. Du setter ikke dette i hendelse med fallet fordi det er så lenge siden. Men sjansen er stor for at det er dette fallet som er årsaken og du er ikke en gang klar over at du har blitt skeiv. Ofte ser jeg at årsaken hos en voksen ligger tilbake i barndommen og at ryggen stadig blir verre og verre, til slutt har denne skeivheten satt hele ryggen ut av spill og fungerer ikke lenger.

Det er ikke beina som har forskjellig lengde, det sitter i hoftene. Svært ofte kommer dette problemet fra et fall eller fødsel. Enten ved at du har født selv eller via barnet som har hatt en hard medfart under fødselen. Mye kunne vært unngått om små barn hadde blitt undersøkt og fått behandling mens de var spebarn, ved øyeblikkelig oppretting vil det kun være behov for få behandlinger, jo fler år det tar jo verre er det. Men det er ikke umulig, det trengs bare fler behandlinger og kanskje forebygging i noen år etter skadet er rettet opp(3-4 behandlinger i året). Dette for at det ikke skal skli ut igjen.

Så hva kan soneterapi og øreakupunktur gjøre for disse lidelsene? Det mange ikke vet er at disse behandlingsformene er kanskje noe av det beste for rygg og muskelproblemer. Vi har reflekspunkter på føttene, også for muskler og ved å behandle skaden på andre steder av kroppen enn selve problemområdet gjør at det ikke blir noe mer skade. Det er en utrolig skånsom behandling. Det første jeg gjør når en klient med disse skadene kommer til meg er å måle om det er en skeivhet i hoftene, deretter kartlegger jeg alle sonene under føttene og starter oppretting av hoftene. Dette er gjort rask, mens klienten ligger på benken kan jeg se at hoftene retter seg opp. Men jeg vil påpeke igjen, jo lenger skaden blir gått med jo lenger tar det å behandle. Etter en behandling kan jeg se at det er blitt rett, men du kan komme tilbake et par uker etterpå og så er det blitt litt skeivt igjen. Det er helt naturlig hvis skaden har satt seg godt. Ofte ser jeg at det går litt tilbake de første gangene og etter hvert holder det seg på plass. I tillegg er det viktig å behandle alle disse områdene som har blitt påvirket av skeivheten, som sagt er det ofte skuldre og nakke, noen utvikler hodepine og migrene. Jeg forsterker alltid behandlingen med øreakupunktur og healing.

Noen ryggplager stammer naturligvis fra andre ting enn forskjellig beinlengde. Dette kan også soneterapi og øreakupunktur hjelpe for. Jeg anbefaler deg å prøve, du merker fort om det virker eller ikke. Det samme med nakke og skuldre, det blir som å få en massasje og du kan etter en behandling merke at du støl og øm i musklene. I tillegg mens du får denne behandlingen vil du også på kjøpet får økt immunforsvar og rettet opp andre ting i kroppen som er galt. Fordi en muskel sier alltid i fra at det er noe annet galt på kroppen. (se tidligere innlegg om kinesisk medisin på denne siden).

Jeg anbefaler det å prøve noe nytt for rygg, nakke og skulderproblemer. Dessverre så får du ikke noe tilskudd ennå for å gå til denne type behandling, til gjengjeld blir det veldig dyrt hvis du skal gå jevnlig til en godkjent behandlingsform og du aldri blir helt bra. Invester i helsen din, kutt heller ned på noe annet hvis du har mulighet. Og så tror jeg at soneterapi og øreakupunktur om ikke så veldig lenge blir godkjente behandlingsformer og det skulle bare mangle! For det hjelper er min erfaring og mange andres også.